Stille dager

Det er lite blogging både fra min side og fra mange andre blogger for tiden.
Jeg føler at de to siste ukene har vært så spesielle, det er som om man lever i en boble.
Hos meg kommer sjokket over det som har skjedd i bølger. Noen dager er vannet helt stille og det er det nesten som om det ikke har skjedd.
Påminnelsen kommer ofte ut av det blå, som igår foreksempel, da jeg satt og leste i karnappet og det plutselig kom hundrevis av svartkledde mennensker gående sakte forbi huset. Det var et begravelsesfølge som var påvei fra kirken til puben hvor det skulle være samling etter begravelsen til Snorre Haller. Slikt gjør inntrykk.

Men dagene er også veldig fine, og jeg synes det er viktig at de får være det. Det er jo slik man får styrken til å gå videre.
Kasper er alt for liten til å skjønne noe av det som har skjedd. Men hver gang vi har vært på torget og sett på blomstene, tennt lysene som har slukket og lagt ned blomster har han vært veldig stille. Jeg tror nok han merker stemningen.
Og så går vi og kjøper is og går på lekeplassen, for hverdagen med en 3 åring må gå som vanlig. Det er jeg veldig opptatt av.